Vegebyrer

Vegebetalinger er et verktøy i transportpolitikken som brukes til å regulere tilgangen til vei-infrastruktur og generere inntekter til bygging, vedlikehold og modernisering av veiene. De omfatter ulike former for betaling fra vei-brukere, som tradisjonelle avgifter for motorveier, vignetter eller elektroniske bompengeinnsamlingssystemer. Beløpet og reglene for vegebetaling har en betydelig innvirkning på transportbransjens funksjon og samfunnets transportadferd.

Hovedmålet med vegebetalinger er å internalisere de eksterne kostnadene som genereres av veitrafikk. Disse kostnadene inkluderer blant annet kostnader for bygging og vedlikehold av infrastrukturen, kø-kostnader, ulykker, luftforurensning og støy. Ved å belaste vei-brukere med betalinger som står i forhold til de kostnadene de påfører, bidrar vegebetalinger til en mer effektiv og bærekraftig utnyttelse av transportinfrastrukturen.

Systemene for vegebetaling varierer fra land til land og avhenger av de valgte løsningene. Tradisjonelle avgifter for motorveier samles inn ved bomstasjoner, hvor sjåførene betaler én gang for å bruke en bestemt strekning. Vignetter er tidsbaserte avgifter som gir rett til å bruke et bestemt vei-nettverk i en viss periode (for eksempel en uke, måned eller år). Moderne elektroniske bompengesystemer, som det nevnte viaTOLL, beregner avgiftene automatisk basert på faktisk rute og kjøretøykategori.

Størrelsen på vegebetalingene avhenger av flere faktorer, som veitype, trafikkintensitet, tidspunkt på dagen, kjøretøykategori og utslippsnormer. I noen land benyttes også avgifter som er avhengig av tidspunkt på dagen og nivået av kø (såkalte kø-avgifter), for å oppmuntre folk til å bruke veiene utenom rushtiden. Det innføres også stadig oftere rabatterte satser for kjøretøy med lavere utslipp, for å fremme mer miljøvennlig transport.